På sykehus i Kina!

Fredag kveld dro hele klassen ut sammen. Vi var først på et rolig sted som heter Behind The Wall, og Kaja kom etterhvert i snakk med to grekere. Godt voksne menn med giftering og bilder av kone og barn på telefonen. De hadde begge to en høy stilling innen shipping, og inviterte oss alle til å komme å se på båtene deres en dag. Dvs bygging av skip på 200m. I samme slengen ble vi invitert til Thassos, hjembyen til den ene av disse trivelige herremenn. Da det glade selskap (altså vi) tok ferden videre, tok vi med oss grekerne (som jeg desverre ikke husker navnet på, og derfor kommer til å omtale som grekerne gjennom hele historien) på slep. Vi dro da til The Castle, og folk danset og moret seg. Jeg sto i baren med dag og greker 1, da kvelden tok en dramatisk vending (for de ømfintlige kan det være greit å hoppe over dette avsnittet): Kaja kommer mot oss, blek i ansiktet, og med den venstre armen løftet opp foran seg. Jeg hørte at hun sa noe om at hun hadde falt på dansegulvet og måtte sitte litt, da jeg oppdaget at det var blod over alt. Etter en nærmere titt på armen hennes kunne jeg konstatere at på innsiden av armen hennes var huden fra håndledd til albue revet av, og hang og slang. Det var ikke bare en flenge, men revet av så man så inn til benet i armen! Jeg bestemte meg for at dette ikke hadde noe med meg å gjøre, og snudde meg rundt mens jeg kjente at hodet mitt tømte seg for blod. Etter et par sekunder forsto jeg at det absolutt hadde noe med meg å gjøre, og ble pent nødt til å snu meg tilbake. Vi prøvde å få kontakt med bartenderen for å få noe å forbinde armen med, men han var veldig lite hjelpsom, og det endte med at grekeren vrengte av seg t-skjorten sin og surret den rundt armen til Kaja. Jeg løp inn på dansegulvet og fikk tak i Aurora (hun er da den 3. som er med hos hit, - ved siden av Niels-peter og Sandra - og snakker litt kinesisk etter et tidligere opphold i Kina), og dro henne med meg til utgangen. Der sto grekeren og støttet opp Kaja, og sa "Maria, we're going to the hospital". Hva? Hvem vil ha med seg MEG på sykehuset? Av alle mennesker er jeg den som egner seg dårligst i en slik situasjon, men jeg hadde ikke stort valg der jeg sto, så vi hoppet inn i taxien, kaja, Aurora, grekeren og jeg. Vel framme på sykehuset marsjerte vi inn og søkte kontakt med en sykepleier. Etter et par sykepleiere og en lege, som alle virket å ha bemerkelsesverdig god tid, ble vi huset avgårde til 3.etasje i en veldig hast. Men da vi kom ut av heisen havnet vi i et venteværelse, det var mørkt, og alt så stengt ut. Vi ropte "hello" og "nihao" av våre lungers fulle kraft, mens vi dundret på døren som ledet videre inn. Etter gjentatte innpust som endte i brøl, tok grekeren affære, og klarte på merkverdig vis å nærmest bryte opp døren. Da sto vi ovenfor en benk av det slaget man har i gymsaler på norske skoler, så vi "klatret" over benken og befant oss i noe som lignet en resepsjon. Her kan vi vel få hjelp.."Hello??" "Nihao!!!" Ingen svar å få. Men plutselig kom det brasene en sykepleier, som illsint jaget oss ut på venteværelset igjen. Idet jeg tråkken over benken, gikk det opp for meg at Kaja sto igjen på den andre siden, og jeg prøvde å gå tilbake. På blanding av norsk, kinesisk og engelsk forsøkte jeg å kommunisere "Kan jeg være med henne inn? Hun kan ikke være alene..", men jeg ble bestemt avfeid. Litt betuttet sto vi alle tre igjen og så etter Kaja som forsvant avgårde. Det skal sies at Kaja er veldig tøff. Delvis alkohol, og delvis sjokket over det som hadde skjedd, bidro nok at hun forholdt seg ganske rolig. Men uansett var hun veldig tøff, og spesielt sammenlignet med hvordan jeg ser for meg at jeg ville oppført med i en slik situasjon. Og tiltross for at hun er tøff; det er ikke bare-bare å ligge alene på operasjonsbordet (nå er det vel sjelden slik at man ligger der sammen, men ja..) med leger og sykepleiere som du ikke kan kommunisere med. Men det var ikke annet å gjøre enn å vente. Så vi satt der og regnet med at noen skulle komme og fortelle oss hva som skjedde, men ingen kom. Jeg ble lettere hysterisk - en blanding av blod, sykehus, leger og forskrekkelse gjorde at tanken på Kaja alene der inne blant alle disse kineserne ble litt for mye, så jeg begynte å gråte. Jada, JEG begynte å gråte, som ikke engang hadde et skrubbsår. Så Aurora sa noen beroligende ord til meg om hvor selvstendig og flink Kaja er, mens grekeren tilkalte kameraten sin, og de to sammen satt og trøstet meg. Jada.. Etter en times tid kom det en sykepleier ut med en regning, og jeg forsto det nærmest slik at om vi ville ha Kaja "utlevert" måtte vi betale så fort som mulig. Så vi betalte, og leverte kvittering, men ingen Kaja kom. Etter en halvtime til kom det en ny regning, og da den var betalt kom endelig Kaja vaklende mot oss. Jeg innrømmet hvor patetisk jeg hadde oppført meg mens hun var inne hos legene, og hun fortalte at hun hadde følt seg temmelig ensom og bortkommen, og at hun hadde felt noen tårer selv. Med Kaja i mellom oss ordnet vi de siste formelle tingene, og dro tilbake til The Castle for å hente jakkene våre som vi i hui og hast hadde dratt fra. Der møtte en ganske forskrekket gjeng oss, og vi måtte fortelle om og om igjen hva som hadde skjedd, før jeg måtte gi tapt (jada, jeg, ikke Kaja) og innrømme at hele opplevelsen hadde tatt så på at det var tid for å kaste inn håndkleet. Så kaja og jeg tok taxi tilbake til hotellet, der jeg installerte henne med smertestillende for natten, og deretter kastet meg i seng. En meget dramatisk opplevelse for en skjør sjel.

Lørdag morgen våknet vi opp til strålende vær, men noe slitne etter fredagen. Fredrik hadde danset seg ut i de sene timer, og jeg var bare sliten etter sykehuset. Så vi hadde en rolig dag hvor vi ordnet praktiske ting som posting av kort, innkjøp av kostymer og mat, kombinert med tusling i solen. Da vi var på matbutikken opplevde vi noe som jeg enda ikke har forstått... Fredrik oppdaget at det var et bakeri der, så vi så hvordan kineserne gjorde det og prøvde å gjøre det samme; vi plukket fornøyd med oss to rundstykker i èn pose, og to i en annen, før vi stilte oss ved disken for å få en lapp på posen om hvor mye vi skulle betale i kassen. Men damen bak disken så bare rart på oss og viftet oss bort som om vi var fluer. Kanskje hun ikke forsto at vi ville ha det vi hadde tatt? Vi prøvde igjen, men nei, ingen lapp. Hun pekte på posene, og viste frem to fingre, deretter sa hun en hel masse, før hun viste frem fire fingre. Vi prøvde oss på engelsk, men det samme gjentok seg, så vi fortsatte samtalen på norsk, i håp om at vårt naturlige kroppsspråk skulle føre til en nærmere forståelse. "Ja, vi skal ha de to og de to, og det er tilsammen fire ting!" prøvde Fredrik seg. Nei, det fungerte ikke. Damen pekte bort på bakevarene, penkte på posene, og viste frem fire fingre. "Skal vi ha fire ting i hver pose?" Kanskje... Vi gikk tilbake til bakeriet, og puttet to nye bakevarer i hver pose, og stilte oss igjen ved disken. Denne gangen lo hun av oss før hun pekte villt på de forskjellige produktene i posene våre og holdt opp forskjellig antall fingre mens hun samtidig prøvde å vifte oss tilbake til bakeriet. Vi var standhaftige, og nektet å flytte oss. "Nei, vi vil ha dette! kan vi ikke bare få kjøpe dette da?" Tilslutt så hun sint ut, og tok selv posene våre under armen og med seg bort til hyllene med bakevarer. Hun vinket på oss, og jeg fulgte etter. Plutselig åpnet hun posene, og begynte å ta ut tingene vi hadde puttet oppi, så pekte hun på alle varene, og puttet oppi noe annet. Fredrik hadde stått ved disken og observert de andre som handlet, så da jeg og posene kom tilbake foreslo han at vi skulle ta med oss to av de brødlignende kakene som sto ved disken, det hadde han nemlig sett noen andre gjøre, og de fikk det de ville ha. Joda, vi tok med oss to kakebrød og posene damen hadde fyllt opp (med helt andre varer enn det vi egentlig skulle ha), og jammen fikk vi lapp på posen. Jeg aner ikke hva dette var for et bakeri, og jeg vet ikke om jeg noen gang kommer til å skjønne det.. vi kom oss i det minste ut derfra med en haug med bakevarer, om det ikke var de vi i utgangspunktet hadde sett oss ut spilte liksom ikke så stor rolle - vi var fornøyd med at vi i det hele tatt fikk lov til å handle noe som helst i denne merkelige butikken med det uforståelige systemet. Og det viste seg å være veldig lurt av Fredrik å ta med seg brødkakene, for alt det andre smakte meget underfundig, mens disse faktisk smakte som norsk formkake.

På søndagen skulle vi på utflukt til Gaochun (et fylke i provinsen Jiangsu) med skolen, så det var opp-og-hopp og inn på bussen klokken 08:00.

I 10 tiden var vi framme ved første stopp, som var et buddhisttempel. Det var herlig mye gull, glitter og røkelse, og siden det var en gudinnes bursdag var det ofring av alt fra raketter til døde fisker og levende skillpadder. De troende i klassen vår tok ikke bilder av Buddhastatuene, for om man har et bilde av en Buddha er man forpliktet til å be til det, og det forklarte Emma "at hun ikke orket". Det var mange bygg, og enormt mange statuer, som representerte forskjellige sider av Buddha, og alle de andre "smågudene". Både inni templene og utenfor var det boder der man kunne kjøpe alt mulig. Brus, bønnekjeder, treslanger, dyrefigurer, Buddhastatuer, bønnemusikkavspillere osv..


Etter at alle hadde sett seg mette og handlet det de måtte føle for i bodene utenfor, kjørte bussen oss videre. Vi kjørte langs en stor motorvei langs et åpent landeskap, svingte inn en sidevei, og plutselig befant vi oss i en liten "landsby". Der fikk vi se en ny "ancient stage" (knyttet til kinesisk opera, selvfølgelig), men det som var mest spennende ved å være her var å få se hvordan "den vanlige kineser" lever og bor, og lokalbefolkningen som flokket seg om oss og fulgte med på hver minste bevegelse. Det var tydelig at de ikke hadde hatt så mye besøk av utlendinger, og særlig barna syns det var veldig spennende, og stimlet om oss.






Neste stopp på veien var en restaurant, der universitetet i Nanjing (dvs den avdelingen vi samarbeider med) spanderte en overdådig lunsj, med så mye mat at det hadde holdt for et helt år, og rødvin (for første gang i Kina) attåt. Jeg ble så mett at jeg ikke klarte å spise mer før på mandagen!


Etter lunsjen vraltet vi oss inn på bussen, og dro til "ancient street". Det synes på meg som om enhver by med respekt for seg selv må ha en slik gammel gate. Den eldste gaten i byen, som "holder tradisjonene i live" ved å ha turistbutikker og restauranter og boder med tradisjonell mat. Denne byens spesialitet tror jeg var tørrfisk, for det var ikke èn butikk uten...noe som gjorde at lukten gjennom gaten var litt mistenkelig.

Vi vandret bortover gaten, og kom etterhvert til enden av turistdelen, og begynte å se den "ekte" delen av byen. Vi ble ropt tilbake "Der borte er det ikke noe for dere, det er her vi skal være!", men Ingvild, Kaja og jeg bestemte oss for at vi likevel ville gå videre, og heller ta en rask tur gjennom den gamle gaten før vi skulle dra. Det er jeg veldig glad for at vi gjorde. Vi gikk gjennom gatene, og fikk et inntrykk av hvordan menneskene i byen lever. Etterhvert kom vi til et bygg som vi laget en teori om at var et slags eldresenter, eller i det minste en møteplass for eldre mennesker. Det satt grupper av mennesker i alle rom og spilte spill, og utenfor var det en hage med en dam. Midt i dammen var det et lite lysthus, som ga meg tanker om at Tove Jansson må ha tatt seg en tur til Kina å hente inspirasjon til mummitrollet.

Vi fant etterhvert en park, deretter et lite vann, så en liten skog - tilfeldighetene ga oss idyll for alle penga!




Mandag var det workshop på skolen. Vi skulle lage masker til "The fantastic world" - inspirert av reptiler og insekter. Da Fredrik og jeg hadde brainstorm på rommet i forkant kom vi fram til at vi ville lage en maske sammen. I utgangspunktet hadde vi lyst til å lage en blekksprut siden vi kunne ha åtte armer, men det ikke falt innenfor kategorien bestemte vi oss (til min skrekk) for å lage en edderkopp. Vi falt tilslutt på stankelbein, siden det ga oss muligheten til å ha vinger. Men i løpet av prosessen ble masken vår til en kjempemygg (den største av alle maskene tror jeg), og et evighetsprosjekt. mens de fleste i klassen dro hjem klokken 15, og dro på kinesisk opera klokken 18, var vi en liten gjeng som satt igjen i klasserommet til klokken 22 for å bli ferdige med maskene våre...

Idag - tirsdag - hadde vi første dag på gulvet med halvmaskene våre, Commedia dell'arte. Det var vanskelig, men morsomt. Etter skolen dro Kaja og jeg og tok fotmassasje - hvilket var fantastisk, og nå har nesten hele klassen sittet hele kvelden og diskutert manus til opptak på regi til neste år.

Nå er jeg meget sliten og trøtt og skal legge meg, så det får komme mer oppdatering på halvmaskearbeidet senere. God natt!