Sol ute sol inne..

Jeg tenkte dere skulle få ta del i noen av mattradisjonene jeg har møtt på her i Kina. ALLE kjøper lunsj, og trasker man gatelangs kan man få et herremåltid for en billig penge. Like ved hotellet er det en gate som vi har gitt navnet "brødgaten", og der er det bod etter bod, hull i veggen, små butikker osv hvor man får fersk nylaget mat for mellom 5 og 15 kr. I starten hang vi oss opp i brød og kyllingvinger: vi gikk først bort til "brødmannen" (det var han med de beste brødene), og så på at han stekte brød nedi en ovn med hull på toppen. Deretter gikk vi bort til "kyllingmannen", som slettes ikke er en mann, men to gutter som står og griller kyllingvinger i en liten bod. Etterhvert åpnet vi øynene for andre ting, og jeg fikk dilla på pannekaker. Det får man kjøpt overalt her. Det er en stooor stekeplate der de smører utover en deig, og mens den steker heller de over et egg, tang, chili, endel ting som jeg ikke vet hva er, salat, og noe som ser ut som potetgull, men som ikke er det. Når alt er lagt oppå "pannekaken" bretter de den sammen, deler den i to og legger den i en pose. Den er så stor og mektig at man nesten kan gå en hel dag på bare èn slik pannekake. Men man blir etterhvert litt lei av å bare spise pannekake, så de siste dagene har jeg prøvd ut noe nytt: nuddelsuppe.


Jeg går inn, tar en kurv og en klype, og plukker med meg de ingrediensene jeg måtte ønske fra hyllene. De har alt mulig: Nudler, egg, tomat, tofu, salat, krydder, kylling, skinge, pølse, salami, sopp, blomkål, kål, gulerot osv - og selvfølgelig mange varianter av alt (f.eks 4 forskjellige typer salat).
Deretter tar man med seg kurven bort til utgangen, der det står en mann over en diger jerngryte. Oppi gryta er det kraft med chili, tomat, hvitløk osv, og mange små siler festet langs kanten. Alt man har plukket med seg i kurven sin legges oppi en sil, man betaler, og venter 2-5 minutter på at maten er ferdig. Da kan man enten spise ved et bord, eller få maten med seg. Og suppe som take-away er interessant! Suppen puttes i en pose, som legges oppi en pappbolle, som igjen pakkes inn i en ny pose. Så er det bare å ta med seg spisepinner og servietter, og finne seg et egnet sted å nyte maten.






Som dere kan se er det sol og fint vær! Ikke hver dag, og ikke alltid like varmt, men de dagene vi har sol er det veldig deilig, og man får nesten følelsen av norsk vår! Hvertfall før i tiden da norsk vår betydde t-skjorte og mild bris.

Jeg har slikt å gjøre, jeg har slikt å føre..

Nå er det siste innspurt på universitetet, og dagene går nesten i ett. Mye undervisning både på dag og kveld, og ellers mye individuelt arbeid i tillegg. Hvilket jo fører til at jeg ikke får skrevet noe særlig her i bloggen, men da har jeg noe å fortelle når jeg kommer hjem også, så vet dere ikke alt :-)
Men jeg kan hvertfall legge ut litt bilder fra det vi driver med.

Nå for tiden jobber vi med halvmasker og scenarier fra Commedia dell'arte, samtidig som vi lager masker til "den fantastiske verden".










Idag har jeg og Fredrik malt myggen vår, men den ble ganske lik en slange etterhvert. Ja ja.. (jeg satte en sko ved siden av så dere kan se hvor stor og fin den faktisk er.. :-) )


Ikveld skal vi male halvmaskene våre omigjen, så nå ser rommet ut som det reneste verkstedet! Fylt opp med 4 halvmasker, larvemasker, myggen, svamper, boller, pensler, maling.. men siden det går sånn i ett, skal jeg først løpe avgårde og få meg en aldri så liten "back-massage".

På sykehus i Kina!

Fredag kveld dro hele klassen ut sammen. Vi var først på et rolig sted som heter Behind The Wall, og Kaja kom etterhvert i snakk med to grekere. Godt voksne menn med giftering og bilder av kone og barn på telefonen. De hadde begge to en høy stilling innen shipping, og inviterte oss alle til å komme å se på båtene deres en dag. Dvs bygging av skip på 200m. I samme slengen ble vi invitert til Thassos, hjembyen til den ene av disse trivelige herremenn. Da det glade selskap (altså vi) tok ferden videre, tok vi med oss grekerne (som jeg desverre ikke husker navnet på, og derfor kommer til å omtale som grekerne gjennom hele historien) på slep. Vi dro da til The Castle, og folk danset og moret seg. Jeg sto i baren med dag og greker 1, da kvelden tok en dramatisk vending (for de ømfintlige kan det være greit å hoppe over dette avsnittet): Kaja kommer mot oss, blek i ansiktet, og med den venstre armen løftet opp foran seg. Jeg hørte at hun sa noe om at hun hadde falt på dansegulvet og måtte sitte litt, da jeg oppdaget at det var blod over alt. Etter en nærmere titt på armen hennes kunne jeg konstatere at på innsiden av armen hennes var huden fra håndledd til albue revet av, og hang og slang. Det var ikke bare en flenge, men revet av så man så inn til benet i armen! Jeg bestemte meg for at dette ikke hadde noe med meg å gjøre, og snudde meg rundt mens jeg kjente at hodet mitt tømte seg for blod. Etter et par sekunder forsto jeg at det absolutt hadde noe med meg å gjøre, og ble pent nødt til å snu meg tilbake. Vi prøvde å få kontakt med bartenderen for å få noe å forbinde armen med, men han var veldig lite hjelpsom, og det endte med at grekeren vrengte av seg t-skjorten sin og surret den rundt armen til Kaja. Jeg løp inn på dansegulvet og fikk tak i Aurora (hun er da den 3. som er med hos hit, - ved siden av Niels-peter og Sandra - og snakker litt kinesisk etter et tidligere opphold i Kina), og dro henne med meg til utgangen. Der sto grekeren og støttet opp Kaja, og sa "Maria, we're going to the hospital". Hva? Hvem vil ha med seg MEG på sykehuset? Av alle mennesker er jeg den som egner seg dårligst i en slik situasjon, men jeg hadde ikke stort valg der jeg sto, så vi hoppet inn i taxien, kaja, Aurora, grekeren og jeg. Vel framme på sykehuset marsjerte vi inn og søkte kontakt med en sykepleier. Etter et par sykepleiere og en lege, som alle virket å ha bemerkelsesverdig god tid, ble vi huset avgårde til 3.etasje i en veldig hast. Men da vi kom ut av heisen havnet vi i et venteværelse, det var mørkt, og alt så stengt ut. Vi ropte "hello" og "nihao" av våre lungers fulle kraft, mens vi dundret på døren som ledet videre inn. Etter gjentatte innpust som endte i brøl, tok grekeren affære, og klarte på merkverdig vis å nærmest bryte opp døren. Da sto vi ovenfor en benk av det slaget man har i gymsaler på norske skoler, så vi "klatret" over benken og befant oss i noe som lignet en resepsjon. Her kan vi vel få hjelp.."Hello??" "Nihao!!!" Ingen svar å få. Men plutselig kom det brasene en sykepleier, som illsint jaget oss ut på venteværelset igjen. Idet jeg tråkken over benken, gikk det opp for meg at Kaja sto igjen på den andre siden, og jeg prøvde å gå tilbake. På blanding av norsk, kinesisk og engelsk forsøkte jeg å kommunisere "Kan jeg være med henne inn? Hun kan ikke være alene..", men jeg ble bestemt avfeid. Litt betuttet sto vi alle tre igjen og så etter Kaja som forsvant avgårde. Det skal sies at Kaja er veldig tøff. Delvis alkohol, og delvis sjokket over det som hadde skjedd, bidro nok at hun forholdt seg ganske rolig. Men uansett var hun veldig tøff, og spesielt sammenlignet med hvordan jeg ser for meg at jeg ville oppført med i en slik situasjon. Og tiltross for at hun er tøff; det er ikke bare-bare å ligge alene på operasjonsbordet (nå er det vel sjelden slik at man ligger der sammen, men ja..) med leger og sykepleiere som du ikke kan kommunisere med. Men det var ikke annet å gjøre enn å vente. Så vi satt der og regnet med at noen skulle komme og fortelle oss hva som skjedde, men ingen kom. Jeg ble lettere hysterisk - en blanding av blod, sykehus, leger og forskrekkelse gjorde at tanken på Kaja alene der inne blant alle disse kineserne ble litt for mye, så jeg begynte å gråte. Jada, JEG begynte å gråte, som ikke engang hadde et skrubbsår. Så Aurora sa noen beroligende ord til meg om hvor selvstendig og flink Kaja er, mens grekeren tilkalte kameraten sin, og de to sammen satt og trøstet meg. Jada.. Etter en times tid kom det en sykepleier ut med en regning, og jeg forsto det nærmest slik at om vi ville ha Kaja "utlevert" måtte vi betale så fort som mulig. Så vi betalte, og leverte kvittering, men ingen Kaja kom. Etter en halvtime til kom det en ny regning, og da den var betalt kom endelig Kaja vaklende mot oss. Jeg innrømmet hvor patetisk jeg hadde oppført meg mens hun var inne hos legene, og hun fortalte at hun hadde følt seg temmelig ensom og bortkommen, og at hun hadde felt noen tårer selv. Med Kaja i mellom oss ordnet vi de siste formelle tingene, og dro tilbake til The Castle for å hente jakkene våre som vi i hui og hast hadde dratt fra. Der møtte en ganske forskrekket gjeng oss, og vi måtte fortelle om og om igjen hva som hadde skjedd, før jeg måtte gi tapt (jada, jeg, ikke Kaja) og innrømme at hele opplevelsen hadde tatt så på at det var tid for å kaste inn håndkleet. Så kaja og jeg tok taxi tilbake til hotellet, der jeg installerte henne med smertestillende for natten, og deretter kastet meg i seng. En meget dramatisk opplevelse for en skjør sjel.

Lørdag morgen våknet vi opp til strålende vær, men noe slitne etter fredagen. Fredrik hadde danset seg ut i de sene timer, og jeg var bare sliten etter sykehuset. Så vi hadde en rolig dag hvor vi ordnet praktiske ting som posting av kort, innkjøp av kostymer og mat, kombinert med tusling i solen. Da vi var på matbutikken opplevde vi noe som jeg enda ikke har forstått... Fredrik oppdaget at det var et bakeri der, så vi så hvordan kineserne gjorde det og prøvde å gjøre det samme; vi plukket fornøyd med oss to rundstykker i èn pose, og to i en annen, før vi stilte oss ved disken for å få en lapp på posen om hvor mye vi skulle betale i kassen. Men damen bak disken så bare rart på oss og viftet oss bort som om vi var fluer. Kanskje hun ikke forsto at vi ville ha det vi hadde tatt? Vi prøvde igjen, men nei, ingen lapp. Hun pekte på posene, og viste frem to fingre, deretter sa hun en hel masse, før hun viste frem fire fingre. Vi prøvde oss på engelsk, men det samme gjentok seg, så vi fortsatte samtalen på norsk, i håp om at vårt naturlige kroppsspråk skulle føre til en nærmere forståelse. "Ja, vi skal ha de to og de to, og det er tilsammen fire ting!" prøvde Fredrik seg. Nei, det fungerte ikke. Damen pekte bort på bakevarene, penkte på posene, og viste frem fire fingre. "Skal vi ha fire ting i hver pose?" Kanskje... Vi gikk tilbake til bakeriet, og puttet to nye bakevarer i hver pose, og stilte oss igjen ved disken. Denne gangen lo hun av oss før hun pekte villt på de forskjellige produktene i posene våre og holdt opp forskjellig antall fingre mens hun samtidig prøvde å vifte oss tilbake til bakeriet. Vi var standhaftige, og nektet å flytte oss. "Nei, vi vil ha dette! kan vi ikke bare få kjøpe dette da?" Tilslutt så hun sint ut, og tok selv posene våre under armen og med seg bort til hyllene med bakevarer. Hun vinket på oss, og jeg fulgte etter. Plutselig åpnet hun posene, og begynte å ta ut tingene vi hadde puttet oppi, så pekte hun på alle varene, og puttet oppi noe annet. Fredrik hadde stått ved disken og observert de andre som handlet, så da jeg og posene kom tilbake foreslo han at vi skulle ta med oss to av de brødlignende kakene som sto ved disken, det hadde han nemlig sett noen andre gjøre, og de fikk det de ville ha. Joda, vi tok med oss to kakebrød og posene damen hadde fyllt opp (med helt andre varer enn det vi egentlig skulle ha), og jammen fikk vi lapp på posen. Jeg aner ikke hva dette var for et bakeri, og jeg vet ikke om jeg noen gang kommer til å skjønne det.. vi kom oss i det minste ut derfra med en haug med bakevarer, om det ikke var de vi i utgangspunktet hadde sett oss ut spilte liksom ikke så stor rolle - vi var fornøyd med at vi i det hele tatt fikk lov til å handle noe som helst i denne merkelige butikken med det uforståelige systemet. Og det viste seg å være veldig lurt av Fredrik å ta med seg brødkakene, for alt det andre smakte meget underfundig, mens disse faktisk smakte som norsk formkake.

På søndagen skulle vi på utflukt til Gaochun (et fylke i provinsen Jiangsu) med skolen, så det var opp-og-hopp og inn på bussen klokken 08:00.

I 10 tiden var vi framme ved første stopp, som var et buddhisttempel. Det var herlig mye gull, glitter og røkelse, og siden det var en gudinnes bursdag var det ofring av alt fra raketter til døde fisker og levende skillpadder. De troende i klassen vår tok ikke bilder av Buddhastatuene, for om man har et bilde av en Buddha er man forpliktet til å be til det, og det forklarte Emma "at hun ikke orket". Det var mange bygg, og enormt mange statuer, som representerte forskjellige sider av Buddha, og alle de andre "smågudene". Både inni templene og utenfor var det boder der man kunne kjøpe alt mulig. Brus, bønnekjeder, treslanger, dyrefigurer, Buddhastatuer, bønnemusikkavspillere osv..


Etter at alle hadde sett seg mette og handlet det de måtte føle for i bodene utenfor, kjørte bussen oss videre. Vi kjørte langs en stor motorvei langs et åpent landeskap, svingte inn en sidevei, og plutselig befant vi oss i en liten "landsby". Der fikk vi se en ny "ancient stage" (knyttet til kinesisk opera, selvfølgelig), men det som var mest spennende ved å være her var å få se hvordan "den vanlige kineser" lever og bor, og lokalbefolkningen som flokket seg om oss og fulgte med på hver minste bevegelse. Det var tydelig at de ikke hadde hatt så mye besøk av utlendinger, og særlig barna syns det var veldig spennende, og stimlet om oss.






Neste stopp på veien var en restaurant, der universitetet i Nanjing (dvs den avdelingen vi samarbeider med) spanderte en overdådig lunsj, med så mye mat at det hadde holdt for et helt år, og rødvin (for første gang i Kina) attåt. Jeg ble så mett at jeg ikke klarte å spise mer før på mandagen!


Etter lunsjen vraltet vi oss inn på bussen, og dro til "ancient street". Det synes på meg som om enhver by med respekt for seg selv må ha en slik gammel gate. Den eldste gaten i byen, som "holder tradisjonene i live" ved å ha turistbutikker og restauranter og boder med tradisjonell mat. Denne byens spesialitet tror jeg var tørrfisk, for det var ikke èn butikk uten...noe som gjorde at lukten gjennom gaten var litt mistenkelig.

Vi vandret bortover gaten, og kom etterhvert til enden av turistdelen, og begynte å se den "ekte" delen av byen. Vi ble ropt tilbake "Der borte er det ikke noe for dere, det er her vi skal være!", men Ingvild, Kaja og jeg bestemte oss for at vi likevel ville gå videre, og heller ta en rask tur gjennom den gamle gaten før vi skulle dra. Det er jeg veldig glad for at vi gjorde. Vi gikk gjennom gatene, og fikk et inntrykk av hvordan menneskene i byen lever. Etterhvert kom vi til et bygg som vi laget en teori om at var et slags eldresenter, eller i det minste en møteplass for eldre mennesker. Det satt grupper av mennesker i alle rom og spilte spill, og utenfor var det en hage med en dam. Midt i dammen var det et lite lysthus, som ga meg tanker om at Tove Jansson må ha tatt seg en tur til Kina å hente inspirasjon til mummitrollet.

Vi fant etterhvert en park, deretter et lite vann, så en liten skog - tilfeldighetene ga oss idyll for alle penga!




Mandag var det workshop på skolen. Vi skulle lage masker til "The fantastic world" - inspirert av reptiler og insekter. Da Fredrik og jeg hadde brainstorm på rommet i forkant kom vi fram til at vi ville lage en maske sammen. I utgangspunktet hadde vi lyst til å lage en blekksprut siden vi kunne ha åtte armer, men det ikke falt innenfor kategorien bestemte vi oss (til min skrekk) for å lage en edderkopp. Vi falt tilslutt på stankelbein, siden det ga oss muligheten til å ha vinger. Men i løpet av prosessen ble masken vår til en kjempemygg (den største av alle maskene tror jeg), og et evighetsprosjekt. mens de fleste i klassen dro hjem klokken 15, og dro på kinesisk opera klokken 18, var vi en liten gjeng som satt igjen i klasserommet til klokken 22 for å bli ferdige med maskene våre...

Idag - tirsdag - hadde vi første dag på gulvet med halvmaskene våre, Commedia dell'arte. Det var vanskelig, men morsomt. Etter skolen dro Kaja og jeg og tok fotmassasje - hvilket var fantastisk, og nå har nesten hele klassen sittet hele kvelden og diskutert manus til opptak på regi til neste år.

Nå er jeg meget sliten og trøtt og skal legge meg, så det får komme mer oppdatering på halvmaskearbeidet senere. God natt!

På onsdag var det tid for gruppearbeid med larvemaskene. Siden jeg laget masken min sammen med Bei Lin var vi på samme gruppe, og jeg var veldig glad for å ha en engelsktalende kineser på gruppen. Det var èn gruppe som ikke hadde noen engelsktalende, og de hadde ganske så store kommunikasjonsproblemer..

Temaet vi fikk for visningen var: Dere kommer inn på scenen, dere ser noe (handling), og dere skal vise publikum hva dere ser.

Dette betydde ikke at vi kunne komme inn og se noen spille fotball, og dermed begynne å spille fotball selv..nei, da skulle vi se på de som spilte fotball og reagere på det på en slik måte at publikum forsto hva vi så.
Først gjaldt det å finne tema. Med eller uten tolk; kommunikasjonen gikk bra for alle når det gjaldt å komme med forslag. Om noen ikke skulle forstå f.eks ordet "tennis" var det bare å sprette opp på gulvet og vise at man spilte tennis, så møtte man store smil og forståelse. Det ble verre når det skulle diskuteres hvem av forslagene som skulle brukes. Min gruppe kunne diskutere gjennom Bei Lin, og dermed ha en trivelig liten samtale med for- og motargumenter, før vi ble enige om at vårt tema var "tai chi". Den stakkars gruppen uten tolk hadde det ikke like enkelt. For å diskutere uten å kunne forklare hvorfor man ønsker noe fremfor noe annet, å for eksempel ikke kunne si at "det er et godt forslag, men det fungerer desverre ikke med denne type maske fordi ..." osv er frustrerende. De seks stakkarene ble aldri enige, og alle var rimelig fortvilte siden de var redde for å bli misforstått som sure/sjefete/vanskelige, da det eneste alle skjønte var at de ble blokkert.

Konklusjonen etter dette ble vel at uten å overhode ha et felles språk, og med så forskjellig bakgrunn, så er det nærmest umulig å løse en sånn oppgave sammen. Hadde alle vært like erfarne/uerfarne, ville det ha vært mye lettere..men nå kunne ikke de norske studentene forklare hvorfor enkelte ting fungerer bedre enn andre - noe vi vet av erfaring. Hadde vi ikke visst dette, ville det ikke ha vært noen grunn til å blokkere forslag fra kineserne, eller fronte egne ideer fremfor deres.

Torsdag morgen våknet jeg med en heidundranes hodepine og tett som en potte, så jeg valgte å holde sengen. En meget kjedelig dag å være syk siden det var skole både på dagen og på kvelden. Jeg hadde selskap på rommet fra fire til halv seks, men ellers tilbrakte jeg dagen i mitt eget selskap. Nå er det ikke det at jeg er en så forferdelig grusom person at jeg ikke klarer å være alene, men her ble det uhorvelig kjedelig! Med hodepine orket jeg hverken data eller tv, og når jeg prøvde å lese litt i en medbrakt bok begynte bare øynene å renne, og jeg så ingenting. Og hva annet hadde jeg å gjøre her på hotellrommet? Jo, jeg kunne skrive kort. Jeg skrev tilsammen 30 kort i løpet av dagen, så nå gjelder det bare å finne frimerker og postkasse! :-) Det er likevel begrenset hvor lang tid det tar å skrive et kort, så i det store og det hele var torsdagen en veldig lite innholdsrik og rett og slett ganske kjedelig dag.

Men et lyspunkt var at jeg har kjøpt meg telefonkort, og fikk snakket i over 20 minutter med mamma i telefonen!! :-) Det var godt å høre stemmen hennes igjen etter nesten en måned uten. Så lang tid har jeg aldri før vært uten familien min..!

Idag er det fredag, og vi hadde workshop på skolen. Vi laget jo halvmasker tidligere denne uken, så idag skulle vi ta dem av formen og male dem. Først var det ganske kjipt, siden materialene masken er laget av er så som så, og man dermed så teksturen i gassen og overlappingen av de ulike lagene veldig godt gjennom malingen - det ble faktisk tydeligere med maling enn uten. Men etterhvert flyttet jeg fokuset fra overflaten til fargene, og koste meg med å male. Jeg har aldri hatt noe spesielt godt utviklet estetisk formingsgen, så det å tegne og male har vært noe jeg styrer mest mulig unna, og møter med skrekk om jeg må. Men idag koste jeg meg.

Kina, et vennlig kaos!

PS: dette innlegget ble skrevet igår (tirsdag), men blir lagt ut idag pga tekniske problemer.

Sjekk ut artikkelen om oss :-)

Nå er det en uke siden jeg skrev sist, ikke fordi jeg ikke har opplevd noe, men fordi dagene har vært ganske så fulle. Kort oppsummert:
Onsdag hadde vi siste dag med nøytrale masker, og etter "oppvaskmøtet" med Niels-Peter var det absolutt bedre! Torsdag startet vi med Larve maskene, og fikk prøvd oss litt på gulvet. På kvelden var det Chinese Opera, og det gikk jammen bedre enn forrige gang! På fredagen hadde vi blandingsdag. Vi skulle nemlig på tur til Suzhou på lørdagen, og der skulle vi blant annet se en lokal chinese opera trupp. Disse ga uttrykk for å være meget interessert i oss norske studenter, og ønsket at vi skulle vise dem noe tilbake. Så vi delte oss i to, en gruppe som laget en visning med nøytrale masker (nøytral maske er egentlig bare et pedagogisk verktøy, men det går an å lage små halvregisserte visninger med den), og en gruppe som laget visning med larvemasker. Jeg var på "larvegruppen", så etter skolen måtte vi være igjen og male maskene helt hvite, så de var pene til lørdagens presentasjon. Etter skolen på fredagen var vi en gjeng som dro avgårde til byporten. På veien dit hadde jeg en skremmende opplevelse: Jeg sto ved en bod i en liten gågate og skulle kjøpe meg noe å spise, og hørte som vanlig intens tuting. Jeg snudde meg og så en motorsykkel komme mot meg i full fart, og i det jeg tok et skritt til siden for å være helt sikker på å ikke bli truffet, så er det akkurat det som skjer. Han kjørte på meg! Det vil si, ikke på hele meg, men på armen/skulderen min, slik at jeg ble snurret rundt i en piruett. Fysisk sett fikk jeg ingen skader, men jeg ble nokså forskrekket, og har nå blitt ennå mer engstelig i trafikken her. Jaja, tilbake til museumsbesøket: Byporten - det vil si porten til den gamle bymuren - skulle blant annet være laget av ris, noe Mari-Anna og jeg gledet oss stort til å se...men jeg så ikke et eneste riskorn, så det var nok godt gjemt bak steiner og annet mer vanlig materiale. Hoveddrivkraften vår for å se porten var egentlig at det sto i Lonely Planet at det fantes en souvenirbutikk der, og vi tenkte som så at vi endelig kunne få kjøpt oss postkort, - for det finnes det nemlig ikke å oppdrive i Nanjing - men neimen om vi kunne finne noen souvenirbutikk. Etter å ha travet opp og under, inn i Bonsaitrehagene, i hulegangene, stått på toppen og tittet ned, stått i bunn og tittet opp, spurte Mari-Anna en mann ved billettluken: "Souvenirshop?? Souvenirstore?" Ja, han nikket og smilte, så vi ble ved godt mot: "Where?" Mannen smilte og nikket et par ganger til før han snudde seg om, og fortsatte med sitt. Vi ga det et par forsøk til, men fikk fortsatt bare smil tilbake, og tilslutt skjønte vi at det bare var å gi opp, så vi bega oss i vei for å få oss litt mat i kroppen. Restauranten vi spiste på fortjener egentlig et eget innlegg, men jeg blir litt småkvalm av å tenke på det, så jeg tror jeg dropper det for denne gang. Kort fortalt: Ingen snakket engelsk, og menyen var på kinesisk..vi dro fram gloseboka og pekte på kylling, biff og grønnsaker, og deretter tilfeldig på noen av rettene servitrisen pekte ut for oss. Jah..noe av det vi fikk smakte som norsk grillmat, mens annet smakte gammel regnfrakk og skittentøysvann. Desverre viste det seg at kyllingen rett og slett var en opphugget skrott, og da det plutselig sto to hønseføtter (dvs klør) -som mest av alt lignet på barnehender- foran meg sa det stopp i både hodet og magen. Ikke av turens mest velsmakende måltider.

På lørdagen var det avreise fra hotellet klokken 07.30, og over tre timer med buss til Suzhou.
Første stopp var pánmén (Pan gate), den eldste gaten I Suzhou - over 2000 år gammel. Man kjøper billett for å gå inn i gaten, og deretter kan man besøke museer, gamle hus, gå over kanaler, inn i hager, spise tradisjonell mat og kjøpe souvenirer. Det var en veldig fin opplevelse som ga et lite inntrykk av hvordan Kina en gang var. Jeg følte en slags ærbødighet der jeg vandret i omgivelser som sto i så sterk kontrast til det Kina jeg hittill har sett. Suzhou er generelt veldig annerledes enn Nanjing; vi kjørte gjennom byen, og av det jeg så fantes det nesten ikke høyhus der - det var en lav og mer oversiktlig by. Mye koseligere, og sikkert mer representativt for Kina enn storbyen - siden mesteparten av Kinas befolkning bor utenfor byene. (Her fikk vi forresten endelig kjøpt postkort! Av litt ymse kvalitet og med noe varierende estetisk uttrykk, dog; det var kort.)


Etter å ha vandret rundt på "egenhånd" (er du gjest i Kina er det ikke noe som heter å-klare-seg-selv) halvannen time, plasserte vi oss med pikk og pakk i bussen, og bega oss videre. Neste stopp var et museum, men siden det var lagt opp et meget tett program for dagen, løp vi forbi alt av utstillinger og rett til en gammel scene, som var det vi egentlig var der for å se. Da vi hadde tatt bilder og alle hadde sett scenen, løp vi ut av museet, og videre bort til Zhuo Zheng Yuan (The Humble Administrator's Garden). Dette er en fantastisk hage, delt opp i tre deler - der den midterste delen er regnet som den vakreste. Den er fylt opp av kriker og kroker, hus, paviljonger og alt en konge kan ønske seg.
Hagen var utrolig fin, men jeg skulle ønske jeg hadde hatt litt mer tid der. Vi hadde en guide som tydeligvis hadde fått beskjed om at tiden var knapp, for hun travet avgårde i et enormt tempo - og store deler av tiden var vi ca tre tilhørere, siden resten av klassen ikke kom fram før guiden var løpt videre til neste attraksjon. Hun hadde et tydelig innøvet manus, som gikk som følger "This is..... It's..... And why? Because....". Jeg prøvde å teste henne ved å stille spørsmål, og hun gjentok da gjerne noe av den tidligere talestrømmen: "Why? Because...". Men jeg syns hun var tapper der hun stadig løp fram og tilbake for å samle oss, særlig i det hun sprintet etter Ingvild og Mari-Anna -som i forvirring fulgte exitskiltet i stedenfør toalettskiltet-, og heseblesende fortsatte der hun slapp da hun var tilbake på plass. Jeg fikk dårlig samvittighet på vegne av oss alle når jeg så hvordan hun strevde, så jeg fulgte henne hakk i hæl som en annen spaner - og ble belønnet med at hun stirret meg rakt inn i øynene hver gang hun hadde noe på hjertet. Litt skremmende, og meget underholdende for både meg og de andre.

Etter besøket i hagen fikk vi tusle litt rundt i butikkene rundt, og noen av oss ble meget begeistret da vi oppdaget hvor billig perler er i Kina. Det ble øredobber, ringer og kjeder til en billig penge, og jeg frydet meg stort da vi satt på bussen videre og en av de kinesiske studentene hadde betalt mye mer enn meg - endelig klarte jeg å prute som en ekte kineser (eller bedre!).

Neste stopp var ved lokalene til teater-/operatruppen. Dette besøket fortonet seg for meg noe spesielt, også før vi var ankommet. Det hadde seg nemlig slik at de syns det var utrolig spennende å skulle få besøk fra Norge, for det hadde de aldri hatt før. Vi levde lenge i den tro at vi skulle kjøpe billetter og se en forestilling sammen med annet betalende publikum - slik det var forrige gang vi så kinesisk opera. Men den gang ei: Truppen satte opp en egen forestilling for oss, og de hadde hengt opp en plakat om at vi skulle komme på besøk! Så da vi kom fram og gikk inn i salen, var det stappfullt av folk - og de applauderte da vi kom inn. Vel å merke kom inn som publikum. Det var en veldig merkelig opplevelse... Det ble holdt taler og vi ble ønsket velkommen, og endelig var vi klare for å se forestilling. Men det viste seg at det var tekniske problemer, så de ba oss om å opptre først. Forskrekket spratt vi opp, skiftet i all hast, og viste våre små presentasjoner for målløse kinesere som ikke ante hva vi drev med. Det var helt klart noe annet enn de hadde forventet seg, men vi fikk nå applaus, og satte oss endelig ned for å se kinesisk opera. Det var en morsom liten forestilling i mer moderne stil enn det vi har sett tidligere, og siden vi fikk utdelt manus klarte vi også denne gangen å følge med på handlingen.


Etterpå ville alle ta bilder med oss, og vi ble oppmuntret på det sterkeste til å ikle oss kostymer, hodeplagg o.l. og posere med både den ene og den andre. På et tidspunkt fant jeg meg selv stående litt forfjamset midt på scenen i en lilla drakt og en hodepryd av en annen verden, med blitzregn på alle kanter.

I tillegg til denne voldsomme interessen fra lokalsamfunnet, hadde vi hele dagen et tv-team i hælene, som særlig trykket kamera og mikrofoner opp i ansiktene på Fredrik og Wang. Ja, jeg har kanskje glemt å fortelle om dokumentaren som skal lages i anledning av dette utvekslingsprosjektet? For en uke eller to siden kom det en haug av mennesker inn midt i en undervisningsøkt, og forklarte at de skulle lage dokumentar. Den skal sendes i Kina, og de vil også prøve å få solgt den i resten av verden. Derfor blir vi stadighet filmet. Dette var i begynnelsen litt forstyrrende, men man venner seg tydeligvis til alt! Dessverre for Fredrik observerte produsentene i begynnelsen at han og Wang jobbet sammen (med larvemasken), og de har fått det for seg at de to er et "team" som skal følges. Stakkars Fredrik. Han blir intervjuet om ting det er umulig å svare på - og har blant annet prøvd så godt han kan å forklare forvirrede kinesere at vi er i en prosess, og ikke har laget en forestilling, ei heller er profesjonelle. Dette var vanskelig å forstå, så de spurte liksågodt igjen: "Hvor lenge har dere øvd på denne forestillingen?" "Den nøytrale masken er et pedagogisk verktøy. Dette er ingen forestilling, men en presentasjon..." prøvde Fredrik seg forsiktig, men heller ikke dette svaret var de fornøyd med, så de spurte igjen. Kanskje de rett og slett tror at vi er stokk dumme og ikke forstår spørsmålene deres? Jeg undres svært på hvordan denne dokumentaren blir seende ut til slutt..


Lørdag kveld var vi ikke tilbake på hotellet før i ni-ti tiden. De tapreste bega seg ut på byen, men jeg var ikke blant dem. Utslitt etter en dag med tett program, la Marie, Ingvild og jeg oss i sengen min og så på frustrerte fruer med øl, potetgull og sjokolade i fanget. En deilig avslutning på dagen. Planen var tidlig i seng, men jeg ble sittende i timesvis på skype, og la meg ikke før Fredrik kom hjem fra byen.

Søndag var Kaja sin dag. Hun hadde funnet ut at hun gjerne ville i dyrehagen, og vi andre ble lokket med av løfter om panda og giraffer. Vi tok t-banen, og fulgte skiltene mot "zoo". Utenfra så det ut som et enormt naturområde, og jeg gledet meg. Jeg har ikke vært i dyrehage på mange år, men erindrer noe om trær, store områder og søte dyr. Dette stemte overhodet ikke overens med den virkeligheten vi møtte da vi kom gjennom porten her. Det stemte at det var en stor park med mye flott natur. Det som ikke stemte var at all skog, alle trær, alt av gress og busker var forbeholdt til besøkene; nemlig menneskene. Dyrene var sperret inne på knøttsmå områder, nesten alle var inne, og de levde under miserable forhold. Ikke et blad eller en grønn flekk hos noen av dem, annet enn hos pandaen som hadde fått et lite tre. Ellers var det betong og sand. I reptil- og sjødyravdelingen var det like trist: 3 store fisk i et akvarium på størrelse med en tv - de hadde ikke engang plass til å snu seg. En ensom sel i et basseng som kanskje var 3x3 meter stort, med en glassrute utenfor der folk sto stimlet sammen og dunket på ruten for å få selen til å bevege seg. Og sånn fortsatte det i hele parken. Alligatorer, skillpadder, slanger, fugler, sebraer, giraffer, elefanter, løver, ligere (krysning mellom løver og tigere), tigere osv, som alle så ut til å leve bare for å vente på å dø. Det var en sørgelig opplevelse...

Søndagen var jo kvinnedagen, så vi spiste kake alle mann for å feire.

Igår (mandag) var det workshop hele dagen. Vi laget halvmasker, noe som var veldig slitsomt siden materialene her i Kina er så som så. Det handler nok mest om at lærerne ikke vet hva de skal ha, og ikke om at det vi trenger ikke finnes her, for det gjør det nok. Vi strevde og svettet fra ni om morgenen til etter fire om ettermiddagen, så rakk vi såvidt å spise litt middag før det var tilbake på skolen til Chineseopera. Et pluss var at det var mange som var borte på kveldsundervisningen, så vi fikk flere repetisjoner og bedre oppfølging enn vi har hatt tidligere - noe som resulterte i at jeg følte meg litt mindre som en ku, og litt mer som en chinese-opera-student. Etter endt skoledag satte vi oss på en cafe rett overnfor hotellet, og fordøyet dagens inntrykk med en kopp kakao!


Idag er det tirsdag, og vi har for alvor gått løs på larvemaskene. Foreløbig er vi på leting etter kropp og uttrykk, men imorgen skal vi ha gruppearbeid, og lage en visning. Det skal bli spennende å prøve å diskutere seg fram til løsninger i grupper når vi snakker hvert vårt språk...!

Mens jeg nå satt her og skrev denne eviglange bloggen sa det plutselig "klikk", og så ble det helt mørkt på rommet mitt! Jeg tenkte at strømmen kanskje var gått i bygget, og banket på hos naboen. Men der var det lyst og fint.. Så jeg sporet opp Fredrik, og sammen gikk vi ned i resepsjonen for å søke hjelp. Vi fikk beskjed om å gå tilbake på rommet vårt, så skulle noen komme dit og se på problemet. Og jammen er kineserne effektive. Da vi kom opp (noe som tok oss omtrent 1 minutt) sto det allerede en dame og fiklet med strømbryteren vår. Hun ordnet og styrte, og pratet til oss hele tiden. Hun spurte om vi sov på samme rom, og da vi nikket bekreftende kniste hun og smilte fornøyd mens hun pekte fram og tilbake på Fredrik og meg og sa noe som "piaoliang". Etterhvert tilkalte hun en mann som trykket på noen knapper i et skap, og vips hadde vi strøm igjen. Mens dette pågikk hadde Fredrik og jeg kommet fram til at vi endelig kunne få gitt bort noen gaver, så idet problemet var løst holdt vi opp en melkerull og en smil: vær så god! Men gurimalla, da skulle dere ha sett: Det kom ikke på tale. De takket og bukket, men nektet å ta i imot. Fredrik ga seg ikke, og var like sta som dem: "joda, vær så god" "takk for hjelpen" "smak på èn da?" Men ikke søren om de ville ta i mot. Det endte med at de smilende, men avvisende lukket døren rett i ansiktene våre. Vi sto igjen noe forskrekket og meget lattermilde, og skjønner nå mindre enn noen gang: Er det ikke uhøflig å ikke ta i mot likevel? Dette gavespørsmålet blir meg en større gåte for hver gang jeg møter på det...

Starten av 3. uke i Kina

I går, Mandag, fortsatte vi med undervisning i nøytral maske på dagtid. Ble litt mer frustrert, og en god porsjon mer sliten, så etter skolen dro nesten alle jentene i klassen for å ta massasje. (Fredrik sov, det ville han gjerne at jeg skulle opplyse om.) Det er veldig deilig, men dessverre føler jeg ikke at det løser opp noe særlig, slik som når andre (referer her til pappa, Dag, Sigrid osv) masserer meg når jeg er stiv. Mulig massasje er velvære, og ikke ment som annet enn det, selv om jeg ikke helt kan forstå det heller. For det gjør jo ofte vondt, og den søte damen (som jeg nå har fått navnet til så jeg kan be om henne hver gang) borer albuen inn i meg som om hun gjør forarbeidet for et kirurgisk inngrep. Og jeg kjenner at hun går løs på de vonde punktene med fornyet iver hver gang mens hun mumler for seg selv (mulig en slags trylleformel) og ber meg om å slappe av (tror jeg).
Etter massasjen dro Mira, Chriss, Ingrid, Marie og jeg for å spise, men til vår forferdelse var stamstedet vårt stengt!! Vi tuslet da ca 5 meter bortover gaten, og satte oss der istedet. Ikke like spennende og god mat, men det gled ned og mettet en sulten kropp.

Klokken 18 var vi klare for skole igjen: Andre dag med undervisning i Chinese Opera. Vi fikk beskjed om å ta med oss kostymene/draktene vi fikk utdelt første dagen, og vi var riktig så lekre der vi svinset rundt med grasiøse bevegelser og ventet på at undervisningen skulle begynne. Det var godt jeg følte meg grasiøs da, for det fikk jeg jammen ikke oppleve i løpet av de neste timene! Kinesisk Opera er så detaljorientert at jeg ble utålmodig midt i første bevegelsen. "Der skal fingeren være når armen er 45grader ut fra hoften" "Flytter du fingrene litt nå, sånn ja, det betyr at du er en kvinne som kan kung fu" "Denne bevegelsen betyr at du står opp" "Denne betyr at du kler på deg" "Om du fortsetter forrige bevegelse slik blir det en dans" "Armene skal snurres to ganger inn og en gang ut før du legger dem på ryggen"...det er nok å huske på, og jeg er sikker på at jeg har glemt alt til torsdagsundervisningen. Men men, det sies at øvelse gjør mester, så jeg øvet. Og øvet, og øvet, og øvet. Men neimen om de bevegelsene jeg gjorde så det minste ut som det læreren foretok seg. Hun så jo ut som en vakker, ung, grasiøs kvinne. Mens jeg som sikkert er 40-50 år yngre enn henne så ut som en halt ku med melkespreng! Jeg velger å tro at det er de 40-50 årene med øvelse som ligger mellom oss som gjør dette, selv om jeg frykter at det er min manglende koordinasjonsevne og min manglende koreografiske hukommelse som skaper denne enorme forskjellen... Jeg håper at dette er et fag man kan ha en bratt læringskurve i, og at jeg er en av dem som opplever dette. Hvis ikke kan jeg sikkert bli utålmodig og grinete - hvilket jeg frykter er det som kommer til å skje.

Etter undervisningen hadde jeg og Fredrik fest på gulvet vårt med "Spicy chicken with peanuts", før det var leggetid.

Idag er det tirsdag, og det var nest siste dag med nøytrale masker. De to første dagene var jeg veldig entusiastisk, men i går og i dag har stemningen sunket noe. Dette gjelder ikke bare meg, men de fleste i klassen, og skyldes at det har oppstått litt misnøye blant oss i forhold til våre læreres forskjellsbehandling av oss og de kinesiske studentene, og deres manglende tro på vår kompetanse i forhold til å respektere endel kulturelle forskjeller. Dette hadde vi imidlertid et klassemøte om etter skolen, og Niels Peter har delvis unnskyldt lærernes manglende kompetanse til å se ting fra begge sider iblant. Det kan jo ikke være sånn at siden vi er her i Kina skal vi slutte å være oss selv, og tilpasse oss alt. I et samarbeidsprosjekt som dette må alle bøye seg litt, hvilket overhodet ikke har noe å gjøre med manglende respekt for deres kultur eller noe annet for den saks skyld. Vel vel, forhåpentligvis blir morgendagens avslutning av nøytral maske bedre som en følge av denne lille "oppvasken".

Ellers idag har jeg vært litt rundt i byen, spist, hatt workshop og malt larvemasken hvit, og slappet av... Ingenting ekstraordinært eller utenom det vanlige for mitt vedkommende, men for en annen liten frøken har det vært en noe dramatisk dag. Stakkars Ingvild har ligget med feber i to dager nå, så etter skolen fikk hun følge av Marie og Emma (en av "tolkene" våre - altså engelsktalende student) til skolens legekontor, som måpte i forskrekkelse over den høye feberen og sendte henne rett til sykehuset. Her var det prøver her, og prøver der, intravenøs mat og medisin - og beskjed om matforgiftning. Etter tre timer sittende rett opp og ned på en stol på et kaldt venterom (sammen med alle de andre som fikk intravenøst) fikk hun endelig komme tilbake til hotellet, og ligger nå og samlet krefter for retur til sykehuset imorgen. Huff..det er aldri gøy å være syk, og hvertfall ikke så langt hjemmefra. Det verste er at det mest sansynlig kommer fra det rå egget vi fikk servert for noen dager siden... Heldigvis er ingen andre blitt dårlige, så vi får krysse fingrene og satse på at det er over snart.

Nå er det leggetid, imorgen venter atter en dag med nøytral maske og et aktivt kroppsspråk!

En liten oppdatering..

Torsdag kveld var det kveldsundervisning i Chinese opera, og vi ante ikke hva vi gikk til. Det viste seg å være sminkeundervisning, med en profesjonell sminkør og to skuespillere.

Skuespillerne sminket først seg selv (det skal en hver skuespiller med respekt for seg selv kunne, selv om du er veldig kjent er det ikke vel ansett å bli sminket av andre), og deretter de elevene som ønsket dette. Siden jeg ikke var nok frempå, fikk jeg ikke være modell, og først syns jeg det var litt kjedelig. Men da sminken skulle fjernes, og det viste seg at man måtte gni ansiktet inn med "Shark liver oil" syns jeg i grunnen det var helt greit å bare være observatør.

Sminkøren sminket en elev som en tradisjonell, vakker jenterolle, og det var ikke bare bare. Bei Lin (hun som jeg har laget Larve maske med) satt modell, og etter at hun var blitt sminket, tok sminkøren et langt bånd rundt hodet hennes, og strammet plutselig til og dro båndet oppover. Det så ut som plastisk kirurgi; og ganske riktig skulle øynene åpnes og forstørres. Deretter festet hun hår, mer hår, enda mer hår (ekte menneskehår), deretter silke som skulle imitere hår, og deretter alskens dingeldangel på toppen! På en måte var det ganske fantastisk å se, på den annen side var det typisk hva vi hjemme ville kalt "juggel".





På slutten av dagen var det fotosession med gutta boys (noen barskere enn andre..)..
Og selvfølgelig med den vakre Bei Lin.


På fredagen hadde vi workshop med larve maskene. Vi løftet dem av formen, tørket dem, klippet til kanten rundt, og tilpasset med strikk og skumgummi. Siden vi ikke rakk å male dem skal vi ha ekstra workshop etter skolen på tirsdag for å gjøre oss helt ferdige.

Etter skolen på fredag, dro Ingvild og jeg for å svømme. Etterhvert kom også Mira og Chriss, og vi badet og koste oss. Det vil si; jeg syns det er koseligst når man kan stå og prate litt, slappe av, plaske litt osv..men siden man da blir iskald er det ikke så koselig likevel, så jeg svømte.. fram og tilbake, fram og tilbake. Vi får se; kanskje er jeg meget bredskuldret når jeg kommer hjem! Det er påbudt med badehette i bassenget, og for å skli riktig godt inn blant kineserne, tok jeg også på svømmebriller og neseklype. Likevel skilte vi oss ut, og folk stirret som bare det. Badevaktene blåste på oss et par ganger, jeg lurer på om det var fordi vi svømte for sakte..? Det er ikke godt å si. Jeg prøvde å kommunisere med en eldre mann, men han bablet gladelig i vei på kinesisk og så ikke ut til å bry seg om at jeg ikke skjønte noenting av hva han sa.

Etter trening, svømming og hva annet folket tok seg til, var det vors på rommet til Chriss og Kaja. Hele klassen var samlet, og det var som å være på folkehøyskole igjen :) veldig koselig! Så bar det ut på byen. Vi skulle egentlig på Behind the Wall, men på veien dit møtte vi en tysk jente som skulle på et annet utested der man kunne danse, så vi fulgte etter henne og hennes kinesiske venninne, som strenet gjennom gatene som om det var B-gjengen de hadde i hælene. Så vi ankom utestedet i god trav, og kom oss inn. Kjære vene, det var det rene kjøttmarkedet! Jeg hadde det utrolig morsomt, og kunne heldigvis ty til en av guttene om noen ble for pågående. For her var det ikke snakk om å danse for å danse, her danset guttene for å få klå! Takk og pris for at det var nok av folk fra klassen å danse med :) Jeg dro hjem med Ingrid i 2 tiden (tror jeg), men enkelte ble ute helt til det stengte klokken 6 om morgenen.

Lørdag lå jeg leeenge, før jeg og fredrik vandret ut i gatene i Nanjing og utforsket byen. Vi trålet gatene, og havnet på det ene kjøpesenteret etter det andre. Morsomt å se hvor variert det er her. Først trodde jeg at Kina kun var fake og dingeldangel, men med ett kan man finne seg selv midt mellom butikker som Gucci, Armani, D&G, Fendi osv.. morsomt å se. Vi endte i en matbutikk, og det er ganske morsomt å gå ut av matbutikken med en stappfull pose og betale kanskje 50,- yuen/nok. Deretter tok vi taxi hjem til hotellet - noe som koster ca 9,- yuen/nok nesten uansett hvor man skal. Meget praktisk! Her fikk vi slappet av og pakket ut matvarene, før vi skiftet og møtte resten av klassen (de norske studentene) og lærerne i lobbyen. Vi ble kjørt avgårde til Lanyuan Theatre, der vi så Chinese Opera live for første gang. Det var utvalgte scener fra kunqu reportoiret.
Three Classical Scenes:
- Seeking the Road (fra The Peony Pavilion)
- The Spirit Departs (fra The Peony Pavilion)
- The Tower by the Lake (fra To Gain a Peerless Beauty)
Chinese Opera. Hva skal man si? Det er spennende og interessant. Sangen klarer jeg ikke helt å forstå, men det handler nok om at ørene mine er oppvokst med en annen definisjon på hva som er fint og vakkert når det gjelder musikk, så for meg er det mer ulyd enn noe jeg gjerne vil høre på. Men bevegelskene, kroppsbeherskelsen, gestene, kostymer og sminke er veldig fint når man venner seg til det. Særlig var det gøy å se flere av de maskene (påsminket) som vi hadde fått demonstrert og forklart i undervisningen. Hver "maske" står for en bestemt type, en karakter, så det at vi visste litt på forhånd hjalp oss å forstå bedre hva som utspilte seg på scenen. Heldigvis var alt tekstet på to store tv-skjermer på siden; både på engelsk og kinesisk.
Chinese Opera blir veldig relevant for oss når vi skal begynne med halvmasker og commedia dell'Arte, så Niels Peter (læreren min) gledet seg stort!
Et stort minus ved hele opplevelsen var at det var ISKALDT! Virkelig! Kineserne har det tydeligvis alltid kaldt inne, noe vi stadig glemmer. Så vi hutret og frøs alle sammen og lengtet etter dyner, tepper, peis og ullsokker. Så da vi ble kjørt tilbake til hotellet var det rett opp på rommet for å skifte, før vi skulle spise middag. Ingvild, Marie, Fredrik og jeg gjorde noe veldig dumt; vi lette nemlig så lenge etter et sted at vi ble lei, og tilslutt gikk inn på det første - men ikke beste. Jeg fikk maten servert i en glovarm jernform, og den skulle tydeligvis tilberedes ferdig på bordet, siden egget ikke var ferdig stekt. Ved siden av dette egget var det ihjelkokte pastaskruer med en emmen tomatsaus, og en seig buff uten smak, med samme saus som på pastaskruene. Nei, om man ikke er på en av de kjente amerikanske kjedene er det ikke lurt å bestille vestlig mat! Jeg lærer hele tiden..:)

Jeg prøver nå ut et nytt prosjekt: Frokost på rommet. Idag besto måltidet av risknekkebrød med en underfundig ost, jordbæryoghurt og juice. Meget mer velsmakende enn den varme maten som serveres nede. Idag er det søndag, og bare halv dag skole. Vi hadde nøytrale masker, og det fortsetter heldigvis i samme retningen: Det er kjempespennende. Bortsett fra det faktum at jeg idag ikke fikk bruke en av de fine Sartori maskene, men måtte ha på en av de Sandra har laget. For det første er de ikke på langt nær så fine - hvilket jeg selvfølgelig ikke kan si noe om - og for det andre lukter de så innrøkt som ingenting annet... Etter skolen fikk vi med oss to av våre kinesiske medstudenter for å spise på stamstedet vårt rett ovenfor hotellet. Deilig lunsj bestående av fiskesuppe, hvitløksbrokkoli, biffsuppe, tofusuppe (ikke at jeg spiste den), kylling med cashewnøtter og grønnsaker, kylling med pianøtter og chilli, en grønnsaksrett, og selvfølgelig ris. Så var det en times tid på rommet med fordøying av maten, før vi møtte Aurora i lobbyen. Hun skulle vise oss "Stolen Street". Det er altså en gate her i Nanjing, hvor det er utsalg av stjålene varer fra garasjer. Om politien kommer, hiver de alt inn og lukker døren. Her kunne man få kjøpt alt fra sokker og brød til sykler, tv'er, stereoannlegg, såler, sko, munnbind, godteri..alt mulig. Jeg vurderte en sykkel, men klarte såvidt å styre meg. Chriss og Aurora kjøpte hver sin meget freshe, sammenleggbare bysykkel - og de skal selvfølgelig sendes hjem så fort som mulig!

På vei hjem fra Stolen Street dro jeg innom en grønnsakshandler og kjøpte hauger med frukt, og nå sitter jeg og Fredrik ved hver vår pc og gnafser i oss jordbær. Nam nam.