Kina, et vennlig kaos!

PS: dette innlegget ble skrevet igår (tirsdag), men blir lagt ut idag pga tekniske problemer.

Sjekk ut artikkelen om oss :-)

Nå er det en uke siden jeg skrev sist, ikke fordi jeg ikke har opplevd noe, men fordi dagene har vært ganske så fulle. Kort oppsummert:
Onsdag hadde vi siste dag med nøytrale masker, og etter "oppvaskmøtet" med Niels-Peter var det absolutt bedre! Torsdag startet vi med Larve maskene, og fikk prøvd oss litt på gulvet. På kvelden var det Chinese Opera, og det gikk jammen bedre enn forrige gang! På fredagen hadde vi blandingsdag. Vi skulle nemlig på tur til Suzhou på lørdagen, og der skulle vi blant annet se en lokal chinese opera trupp. Disse ga uttrykk for å være meget interessert i oss norske studenter, og ønsket at vi skulle vise dem noe tilbake. Så vi delte oss i to, en gruppe som laget en visning med nøytrale masker (nøytral maske er egentlig bare et pedagogisk verktøy, men det går an å lage små halvregisserte visninger med den), og en gruppe som laget visning med larvemasker. Jeg var på "larvegruppen", så etter skolen måtte vi være igjen og male maskene helt hvite, så de var pene til lørdagens presentasjon. Etter skolen på fredagen var vi en gjeng som dro avgårde til byporten. På veien dit hadde jeg en skremmende opplevelse: Jeg sto ved en bod i en liten gågate og skulle kjøpe meg noe å spise, og hørte som vanlig intens tuting. Jeg snudde meg og så en motorsykkel komme mot meg i full fart, og i det jeg tok et skritt til siden for å være helt sikker på å ikke bli truffet, så er det akkurat det som skjer. Han kjørte på meg! Det vil si, ikke på hele meg, men på armen/skulderen min, slik at jeg ble snurret rundt i en piruett. Fysisk sett fikk jeg ingen skader, men jeg ble nokså forskrekket, og har nå blitt ennå mer engstelig i trafikken her. Jaja, tilbake til museumsbesøket: Byporten - det vil si porten til den gamle bymuren - skulle blant annet være laget av ris, noe Mari-Anna og jeg gledet oss stort til å se...men jeg så ikke et eneste riskorn, så det var nok godt gjemt bak steiner og annet mer vanlig materiale. Hoveddrivkraften vår for å se porten var egentlig at det sto i Lonely Planet at det fantes en souvenirbutikk der, og vi tenkte som så at vi endelig kunne få kjøpt oss postkort, - for det finnes det nemlig ikke å oppdrive i Nanjing - men neimen om vi kunne finne noen souvenirbutikk. Etter å ha travet opp og under, inn i Bonsaitrehagene, i hulegangene, stått på toppen og tittet ned, stått i bunn og tittet opp, spurte Mari-Anna en mann ved billettluken: "Souvenirshop?? Souvenirstore?" Ja, han nikket og smilte, så vi ble ved godt mot: "Where?" Mannen smilte og nikket et par ganger til før han snudde seg om, og fortsatte med sitt. Vi ga det et par forsøk til, men fikk fortsatt bare smil tilbake, og tilslutt skjønte vi at det bare var å gi opp, så vi bega oss i vei for å få oss litt mat i kroppen. Restauranten vi spiste på fortjener egentlig et eget innlegg, men jeg blir litt småkvalm av å tenke på det, så jeg tror jeg dropper det for denne gang. Kort fortalt: Ingen snakket engelsk, og menyen var på kinesisk..vi dro fram gloseboka og pekte på kylling, biff og grønnsaker, og deretter tilfeldig på noen av rettene servitrisen pekte ut for oss. Jah..noe av det vi fikk smakte som norsk grillmat, mens annet smakte gammel regnfrakk og skittentøysvann. Desverre viste det seg at kyllingen rett og slett var en opphugget skrott, og da det plutselig sto to hønseføtter (dvs klør) -som mest av alt lignet på barnehender- foran meg sa det stopp i både hodet og magen. Ikke av turens mest velsmakende måltider.

På lørdagen var det avreise fra hotellet klokken 07.30, og over tre timer med buss til Suzhou.
Første stopp var pánmén (Pan gate), den eldste gaten I Suzhou - over 2000 år gammel. Man kjøper billett for å gå inn i gaten, og deretter kan man besøke museer, gamle hus, gå over kanaler, inn i hager, spise tradisjonell mat og kjøpe souvenirer. Det var en veldig fin opplevelse som ga et lite inntrykk av hvordan Kina en gang var. Jeg følte en slags ærbødighet der jeg vandret i omgivelser som sto i så sterk kontrast til det Kina jeg hittill har sett. Suzhou er generelt veldig annerledes enn Nanjing; vi kjørte gjennom byen, og av det jeg så fantes det nesten ikke høyhus der - det var en lav og mer oversiktlig by. Mye koseligere, og sikkert mer representativt for Kina enn storbyen - siden mesteparten av Kinas befolkning bor utenfor byene. (Her fikk vi forresten endelig kjøpt postkort! Av litt ymse kvalitet og med noe varierende estetisk uttrykk, dog; det var kort.)


Etter å ha vandret rundt på "egenhånd" (er du gjest i Kina er det ikke noe som heter å-klare-seg-selv) halvannen time, plasserte vi oss med pikk og pakk i bussen, og bega oss videre. Neste stopp var et museum, men siden det var lagt opp et meget tett program for dagen, løp vi forbi alt av utstillinger og rett til en gammel scene, som var det vi egentlig var der for å se. Da vi hadde tatt bilder og alle hadde sett scenen, løp vi ut av museet, og videre bort til Zhuo Zheng Yuan (The Humble Administrator's Garden). Dette er en fantastisk hage, delt opp i tre deler - der den midterste delen er regnet som den vakreste. Den er fylt opp av kriker og kroker, hus, paviljonger og alt en konge kan ønske seg.
Hagen var utrolig fin, men jeg skulle ønske jeg hadde hatt litt mer tid der. Vi hadde en guide som tydeligvis hadde fått beskjed om at tiden var knapp, for hun travet avgårde i et enormt tempo - og store deler av tiden var vi ca tre tilhørere, siden resten av klassen ikke kom fram før guiden var løpt videre til neste attraksjon. Hun hadde et tydelig innøvet manus, som gikk som følger "This is..... It's..... And why? Because....". Jeg prøvde å teste henne ved å stille spørsmål, og hun gjentok da gjerne noe av den tidligere talestrømmen: "Why? Because...". Men jeg syns hun var tapper der hun stadig løp fram og tilbake for å samle oss, særlig i det hun sprintet etter Ingvild og Mari-Anna -som i forvirring fulgte exitskiltet i stedenfør toalettskiltet-, og heseblesende fortsatte der hun slapp da hun var tilbake på plass. Jeg fikk dårlig samvittighet på vegne av oss alle når jeg så hvordan hun strevde, så jeg fulgte henne hakk i hæl som en annen spaner - og ble belønnet med at hun stirret meg rakt inn i øynene hver gang hun hadde noe på hjertet. Litt skremmende, og meget underholdende for både meg og de andre.

Etter besøket i hagen fikk vi tusle litt rundt i butikkene rundt, og noen av oss ble meget begeistret da vi oppdaget hvor billig perler er i Kina. Det ble øredobber, ringer og kjeder til en billig penge, og jeg frydet meg stort da vi satt på bussen videre og en av de kinesiske studentene hadde betalt mye mer enn meg - endelig klarte jeg å prute som en ekte kineser (eller bedre!).

Neste stopp var ved lokalene til teater-/operatruppen. Dette besøket fortonet seg for meg noe spesielt, også før vi var ankommet. Det hadde seg nemlig slik at de syns det var utrolig spennende å skulle få besøk fra Norge, for det hadde de aldri hatt før. Vi levde lenge i den tro at vi skulle kjøpe billetter og se en forestilling sammen med annet betalende publikum - slik det var forrige gang vi så kinesisk opera. Men den gang ei: Truppen satte opp en egen forestilling for oss, og de hadde hengt opp en plakat om at vi skulle komme på besøk! Så da vi kom fram og gikk inn i salen, var det stappfullt av folk - og de applauderte da vi kom inn. Vel å merke kom inn som publikum. Det var en veldig merkelig opplevelse... Det ble holdt taler og vi ble ønsket velkommen, og endelig var vi klare for å se forestilling. Men det viste seg at det var tekniske problemer, så de ba oss om å opptre først. Forskrekket spratt vi opp, skiftet i all hast, og viste våre små presentasjoner for målløse kinesere som ikke ante hva vi drev med. Det var helt klart noe annet enn de hadde forventet seg, men vi fikk nå applaus, og satte oss endelig ned for å se kinesisk opera. Det var en morsom liten forestilling i mer moderne stil enn det vi har sett tidligere, og siden vi fikk utdelt manus klarte vi også denne gangen å følge med på handlingen.


Etterpå ville alle ta bilder med oss, og vi ble oppmuntret på det sterkeste til å ikle oss kostymer, hodeplagg o.l. og posere med både den ene og den andre. På et tidspunkt fant jeg meg selv stående litt forfjamset midt på scenen i en lilla drakt og en hodepryd av en annen verden, med blitzregn på alle kanter.

I tillegg til denne voldsomme interessen fra lokalsamfunnet, hadde vi hele dagen et tv-team i hælene, som særlig trykket kamera og mikrofoner opp i ansiktene på Fredrik og Wang. Ja, jeg har kanskje glemt å fortelle om dokumentaren som skal lages i anledning av dette utvekslingsprosjektet? For en uke eller to siden kom det en haug av mennesker inn midt i en undervisningsøkt, og forklarte at de skulle lage dokumentar. Den skal sendes i Kina, og de vil også prøve å få solgt den i resten av verden. Derfor blir vi stadighet filmet. Dette var i begynnelsen litt forstyrrende, men man venner seg tydeligvis til alt! Dessverre for Fredrik observerte produsentene i begynnelsen at han og Wang jobbet sammen (med larvemasken), og de har fått det for seg at de to er et "team" som skal følges. Stakkars Fredrik. Han blir intervjuet om ting det er umulig å svare på - og har blant annet prøvd så godt han kan å forklare forvirrede kinesere at vi er i en prosess, og ikke har laget en forestilling, ei heller er profesjonelle. Dette var vanskelig å forstå, så de spurte liksågodt igjen: "Hvor lenge har dere øvd på denne forestillingen?" "Den nøytrale masken er et pedagogisk verktøy. Dette er ingen forestilling, men en presentasjon..." prøvde Fredrik seg forsiktig, men heller ikke dette svaret var de fornøyd med, så de spurte igjen. Kanskje de rett og slett tror at vi er stokk dumme og ikke forstår spørsmålene deres? Jeg undres svært på hvordan denne dokumentaren blir seende ut til slutt..


Lørdag kveld var vi ikke tilbake på hotellet før i ni-ti tiden. De tapreste bega seg ut på byen, men jeg var ikke blant dem. Utslitt etter en dag med tett program, la Marie, Ingvild og jeg oss i sengen min og så på frustrerte fruer med øl, potetgull og sjokolade i fanget. En deilig avslutning på dagen. Planen var tidlig i seng, men jeg ble sittende i timesvis på skype, og la meg ikke før Fredrik kom hjem fra byen.

Søndag var Kaja sin dag. Hun hadde funnet ut at hun gjerne ville i dyrehagen, og vi andre ble lokket med av løfter om panda og giraffer. Vi tok t-banen, og fulgte skiltene mot "zoo". Utenfra så det ut som et enormt naturområde, og jeg gledet meg. Jeg har ikke vært i dyrehage på mange år, men erindrer noe om trær, store områder og søte dyr. Dette stemte overhodet ikke overens med den virkeligheten vi møtte da vi kom gjennom porten her. Det stemte at det var en stor park med mye flott natur. Det som ikke stemte var at all skog, alle trær, alt av gress og busker var forbeholdt til besøkene; nemlig menneskene. Dyrene var sperret inne på knøttsmå områder, nesten alle var inne, og de levde under miserable forhold. Ikke et blad eller en grønn flekk hos noen av dem, annet enn hos pandaen som hadde fått et lite tre. Ellers var det betong og sand. I reptil- og sjødyravdelingen var det like trist: 3 store fisk i et akvarium på størrelse med en tv - de hadde ikke engang plass til å snu seg. En ensom sel i et basseng som kanskje var 3x3 meter stort, med en glassrute utenfor der folk sto stimlet sammen og dunket på ruten for å få selen til å bevege seg. Og sånn fortsatte det i hele parken. Alligatorer, skillpadder, slanger, fugler, sebraer, giraffer, elefanter, løver, ligere (krysning mellom løver og tigere), tigere osv, som alle så ut til å leve bare for å vente på å dø. Det var en sørgelig opplevelse...

Søndagen var jo kvinnedagen, så vi spiste kake alle mann for å feire.

Igår (mandag) var det workshop hele dagen. Vi laget halvmasker, noe som var veldig slitsomt siden materialene her i Kina er så som så. Det handler nok mest om at lærerne ikke vet hva de skal ha, og ikke om at det vi trenger ikke finnes her, for det gjør det nok. Vi strevde og svettet fra ni om morgenen til etter fire om ettermiddagen, så rakk vi såvidt å spise litt middag før det var tilbake på skolen til Chineseopera. Et pluss var at det var mange som var borte på kveldsundervisningen, så vi fikk flere repetisjoner og bedre oppfølging enn vi har hatt tidligere - noe som resulterte i at jeg følte meg litt mindre som en ku, og litt mer som en chinese-opera-student. Etter endt skoledag satte vi oss på en cafe rett overnfor hotellet, og fordøyet dagens inntrykk med en kopp kakao!


Idag er det tirsdag, og vi har for alvor gått løs på larvemaskene. Foreløbig er vi på leting etter kropp og uttrykk, men imorgen skal vi ha gruppearbeid, og lage en visning. Det skal bli spennende å prøve å diskutere seg fram til løsninger i grupper når vi snakker hvert vårt språk...!

Mens jeg nå satt her og skrev denne eviglange bloggen sa det plutselig "klikk", og så ble det helt mørkt på rommet mitt! Jeg tenkte at strømmen kanskje var gått i bygget, og banket på hos naboen. Men der var det lyst og fint.. Så jeg sporet opp Fredrik, og sammen gikk vi ned i resepsjonen for å søke hjelp. Vi fikk beskjed om å gå tilbake på rommet vårt, så skulle noen komme dit og se på problemet. Og jammen er kineserne effektive. Da vi kom opp (noe som tok oss omtrent 1 minutt) sto det allerede en dame og fiklet med strømbryteren vår. Hun ordnet og styrte, og pratet til oss hele tiden. Hun spurte om vi sov på samme rom, og da vi nikket bekreftende kniste hun og smilte fornøyd mens hun pekte fram og tilbake på Fredrik og meg og sa noe som "piaoliang". Etterhvert tilkalte hun en mann som trykket på noen knapper i et skap, og vips hadde vi strøm igjen. Mens dette pågikk hadde Fredrik og jeg kommet fram til at vi endelig kunne få gitt bort noen gaver, så idet problemet var løst holdt vi opp en melkerull og en smil: vær så god! Men gurimalla, da skulle dere ha sett: Det kom ikke på tale. De takket og bukket, men nektet å ta i imot. Fredrik ga seg ikke, og var like sta som dem: "joda, vær så god" "takk for hjelpen" "smak på èn da?" Men ikke søren om de ville ta i mot. Det endte med at de smilende, men avvisende lukket døren rett i ansiktene våre. Vi sto igjen noe forskrekket og meget lattermilde, og skjønner nå mindre enn noen gang: Er det ikke uhøflig å ikke ta i mot likevel? Dette gavespørsmålet blir meg en større gåte for hver gang jeg møter på det...