Ja..det var den praktiske informasjonen for denne gang, så over til de siste dagenes hendelser. Idag er det lørdag, så dette blir altså oppdatering for de siste 4 dagene.
Onsdag morgen oppdaget jeg at håret mitt i nattens løp var blitt veldig fett, noe jeg antok skyldtes vannet - siden jeg kvelden før skyldte håret- og den forurensede luften. Så jeg vasket håret omigjen, bare for å noen timer senere oppdage at håret mitt var svært rart, stritt, fett og ikke helt seg selv..tydeligvis tilpasningsproblemer!
Vi (Fredrik og jeg) fant fram dagens bonger, og lette oss fram til spisesalen for å få i oss frokost. Interessant... Der satt allerede de fleste i klassen og gaflet i seg: Ris, nudler, friterte ettellerannet, rissuppe, dim sum, en gul suppe jeg ikke vet hva var, egg, noe som lignet lefse (men ikke var det), kål, løk...og diverse annen varm, fet mat. Jeg er ikke et frokostmenneske, men har etterhvert blitt flinkere til å få i meg noe fast føde på morgenkvisten. Det ser mørkt ut for videre fremgang på den fronten. Å, som jeg angret på at jeg ikke tok med de knekkebrødene likevel. Jeg har en pakke gullsalami liggende i kjøleskapet, men tør ikke spise den - den er hellig og skal spares til en dag jeg virkelig trenger det.
Like etter at vi kom opp på rommet igjen, banket det på døren - der sto Chriss med sekken på ryggen og lurte på om vi ikke snart skulle dra. Joda, vi kastet de mest nødvendige tingene - som undertøy og tannbørste, pass og penger - i sekken, og bega oss i vei etter henne. Ut på gata, inn i taxi. Vi pekte på lappen vi hadde fått på hotellet der det sto "Nanjing togstasjon" på kinesisk, og jammen var det dit vi ble kjørt. (Taxi her koster mellom 9 og 20 kr nesten uansett hvor man skal. Meget praktisk når man er ny et sted!) På togstasjonen skjønte vi først ingenting, men etterhvert oppdaget vi køer i alle retninger. Noen førte mot noe som lignet billettluker, og vi stilte oss i en av disse og fikk skaffet oss billetter (som vi ikke skjønte noe av) til Shanghai. Deretter var det en ny kø, og fremvisning av billett for å få komme inn i "waiting room". Der satt vi i en time, og som de eneste vestlige på hele togstasjonen ble vi lagt merke til - og kinesere har et annet syn på høflighet enn det vi er vant til hjemmefra. Her er det greit å peke, stirre og le, og de blir slettes ikke brydd om man stirrer tilbake (et "triks" som hjemme i Norge pleier å få folk til å trekke blikket til seg)..så der satt vi da, i sentrum for en oppmerksomhet vi ikke hadde bedt om. Det var èn som skilte seg ut; tiggeren som slepte seg langs gulvet og dunket hodet i bakken for å fornedre seg selv før han ba om penger. Han slepte seg diskrè forbi oss, tre vestlige ungdommer som sikkert hadde mer penger enn noen andre på togstasjonen. Jeg vet ikke hvorfor, men tror der har noe mer respekt å beundring å gjøre. Vi blir sett opp til, og de (ja, nå drar jeg alle kinesere over èn kam - ja, det er feil av meg) vil gjerne ligne oss: Ha store øyne, hvit hud, lyst hår osv.. Men nå koblet jeg av, tilbake til togstasjonen: vi forsto at det var tid for ombordstigning i det alle på venterommet flokket seg sammen langs et gjerde, så vi flokket oss så godt vi kunne vi også. Der var det en ny billettkontroll, og så var det bare å følge med som en annen sau. Humping, skumping og dytting, og vips var vi på plattformen, og straks etter inne på toget og trygt plassert. Det vil si, jeg havnet ved siden av en kineser, og Fredrik og Chriss havnet sammen ved siden av en annen kineser..Chriss tok affære og fikk mannen ved siden av til å bytte med meg - endelig klare for Shanghai, der det viste seg å være like mye press for å komme av som det hadde vært for å komme på i Nanjing, og enda en billettkontroll! (Vi har en teori som her gjelder effektivisering og sysselsetting: Det er nemlig overflod av ansatte - være seg folk som skal hjelpe deg inn i taxi, gatefeiere, butikker, kelnere - hvor som helst man går er det gjerne 4 stykker som skal hjelpe til med èn og samme ting.)
Vel ankommet Shanghai bestemte vi oss for å skaffe oss kinesiske nummer, og gikk inn i en av China mobile sine filialer. Her ble vi straks vist til en skranke - og ikke før etter en liten stund oppdaget vi at det var VIP-skranken, og at det egentlig var lang kø... Det føltes først litt stas "oi, vi er VIP, morsomt!", men så ble det heller flaut. Vi er vestlige, og derfor er vi "viktigere"? Litt pinlig berørt fortsatte vi så prosessen med å skaffe oss simkort. Endel misforståelser senere gikk vi ut av lokalet med nye simkort som vi ikke helt hadde forstått om fungerte eller ikke. Det har vist seg at det går an å ringe til og fra, men å sende sms til og fra norske nummere er nytteløst. Noen ganger kommer de fram, og noen ganger ikke. De som måtte ønske å ringe meg kan sende meg en mail (på gmail'en) og få nummeret mitt. Meldinger kan jeg motta på mitt norske nummer, men det blir ganske dyrt om det blir mye av det, så mail og blogg er ellers gode kontaktmåter! :) Mulig vi må skaffe nytt nummer her i Nanjing, siden Kina er så stort at de har regionskoder og egne priser om du sender sms og ringer innenfor en region og utenfor regionen. Det finner jeg vel ut av etterhvert. Vel vel, tilbake til Shanghai:
På toget tittet vi i Lonely Planet, og fant ut at Reminin square så ut som det lå ganske midt i Shanghai sentrum, så vi praiet oss en taxi og dro dit.
Så der sto vi..midt på en plass og tittet oss rundt. Chriss og jeg trasker avgårde, og snur oss etter Fredrik, som plutselig står der med et kamera i hendene og tre kineniske ungdommer poserende foran en fontene. De vinker oss bort, og vil ha Chriss og meg med på bildet...litt forvirret stiller vi oss opp, og lar oss fotografere sammen med dem. Det viste seg at alle tre snakket engelsk, noen bedre enn andre, men likevel; vi var veldig taknemlige for å møte noen vi kunne gjøre oss forstått med. Jeg ble imidlertid litt forskrekket, for en av jentene stilte seg opp foran meg, hoppet opp og ned og fniste og lo mens hun pekte på nesen min og sa den var så veldig lang! Jeg syns hun var veldig uhøflig, og skjønte ingenting da hun i neste øyeblikk sa at jeg var veldig pen, og hadde utrolig vakre, store øyne. Etterhvert har vi forstått at siden mange kinesere ser veldig opp til vestlige mennesker og ønsker å være som oss, sier de mye som vi kan oppfatte fornærmende, men som de egentlig sier som et kompliment.
(For å forenkle det hele fikk vi tre etterhvert kinesiske navn, og de fikk norske, så det er de norske navnene jeg bruker her) Det viste seg at Sonja (rosa boblejakke) bodde i Shanghai og jobbet, mens vennen hennes William (rød boblejakke) og kusinen hennes Wenche (grønn boblejakke) var på besøk fra en annen by. Så de var på vei til en tefestival, og da de tilbød seg å ta oss med dit var vi ikke vanskelige å be.
Vi gikk til et slags kjøpesenter, gjennom ganger, inn i heiser, og vips sto vi inne i en annen verden: et tehus der de holdt tetradisjonen fra keiserdømmet Kina i live. Vi satt rundt et bord alle 6, mens en veldig søt og sjenert kinesisk jente kledd på tradisjonelt vis, innførte oss i all verdens seremonielle underfundigheter. Hun viste, forklarte, fortalte, vi drakk te, fikk prøve, fikk lykketall og storkoste oss. Da vi var ferdige og skulle betale, viste det seg at kineserne hadde kjøpt en gave til oss, og i tillegg fikk vi en gave fra tehuset. De forklarte oss at nå var vi venner, og det markerte de ved å gi oss en gave. Med ett forsto vi hvorfor vi skulle ha med gaver, og ble veldig flaue for at vi ikke hadde tatt de med oss til Shanghai og kunne gi dem til våre nye venner..
Vi forlot tehuset, og ga oss i vei for å finne et sted å bo med kineserne i spissen. Det viste seg å være veldig lurt å la dem ordne opp for oss, for på det hotellet vi endte opp var det ingen som snakket engelsk...og siden det var kineserne som sjekket inn for oss fikk de prutet ned prisen. Det ville ellers aldri falt oss inn å prøve å få discount på et hotell.. Vi la fra oss tingene våre, og dro for å få oss noe og spise. Chriss og jeg syns maten smakte deilig, Fredrik var ikke like begeistret, men han fikk nå i seg et par biter før vi hastet avgårde for å rekke akrobatikk-showet vi kjøpte billetter til på tehuset. Og akrobatikk..det var det..med innslag av mye annet underlig. Veldig mye dilldal rundt, som en slags kjærlighetshistorie vi fant veldig komisk, men som kineserne syns var helt fantastisk.
Vi så:
- shaking rings
- motorcycling on the inner surface of cylindrical wall (som jeg har en fantastisk video av, men den er for stor til å legge ut her, og jeg skjønner ikke hvordan jeg skal få "krympet" den..)
- balancing on a single hand
- wheeling dishes
- plunging trough ground hoops
- playing diabolo
- silking skills (filmen...den romantiske historien)
- balancing on pipes
- trick-cycling by girls
- playing straw hats
- balancing act on the forehead