Avreise fra Oslo og ankomst i Nanjing

På billetten sto det at flyet skulle ta av klokken 13:40, så klokken 12:00 var 12 ivrige maskestudenter gjennom innsjekking og passkontroll, og klare for siste shopping på tax-free før avreise. Vi hadde fått beskjed om at det er høflig å ha med små gaver til kineserne, men ingen skjønte helt hva vi skulle ha. Skal vi gi dem presenter? Skal gavene byttes? Hva ønsker en kineser seg? Det kom tips om troll, norske flagg og tranpiller. (Ja, tranpiller er tydeligvis en meget etterspurt vare i Asia!) Men for de av oss -blant annet meg- som hadde utsatt det vanskelige gavespørsmålet til siste liten, var det bare å slå seg løs på flyplassen. Der var det ingen tranpiller å oppdrive, så jeg kastet meg over lakris, melkesjokolade, og linjeakevitt. (Ja, jeg ble overtalt til å tro at dette var noe enhver kineser ville bli veldig glad for - tiden vil vise..) Og denne gaveshoppingen fikk vi god tid til...klokken viste 13:40, klokken viste 14:00, klokken viste 14:45, og endelig, da klokken viste 15:00 var vi ombord på flyet som skulle ta oss til Frankfurt.

Da vi landet i Frankfurt var det 40 minutter til flyet videre til Nanjing skulle ta av, og boardingen hadde begynt for 10 minutter siden. Vi stormet ut av flyet, og ble i all hast ledet gjennom flyplassen og diverse kontroller av pass, håndbagasje osv. av to menn i gule refleksvester. På den ene siden følte man seg nesten litt VIP der man løp avgårde, ledet som av en egen liten protesjè, men på den andre siden var det litt pinlig da vi kom oss bort til boardingen og hørte en stemme i en walkietalkie si "we are waiting for the norwegians"... 

Mine forventninger til flyet var i utgangspunktet ikke store, men den ene etter den andre la ut om hvordan det skulle være: 2 etasjer, god plass, internett på flyet, stikkontakt under setet, egen tv foran hvert sete med minst 40 kanaler osv... Forventningene som på kort tid var bygget opp ble raskt revet ned. Det var liten plass, et par tv'er fordelt rundt - med èn kanal..og ja..det var det. Og på tross av at vi ved innsjekkingen på Gardemoen hadde plukket ut seter så vi skulle sitte ved siden av hverandre, havnet jeg alene ved siden av en illeluktende, tysktalende kinesisk dame. Jeg fikk en forsmak på hva Kina har å by på av lukter, før jeg fikk byttet plass og satt meg sammen med Ingvild og Chriss.

Flyturen var så som så...men annet er ikke å forvente når man skal sitte i ro i 10 timer. Det er sjelden morsomt uansett hvor man er. Vi prøvde oss på ulike posisjoner for å finne ut hva som var best egnet for soving, og skuffende nok vant den helt uoriginale sitte-rett-opp-og-ned-og-ende-opp-med-kink-i-nakken. Den som tapte var nok da Chriss la seg på gulvet mellom setet foran og våre seter, mens jeg og Ingvild lå anføttes oppå hverandre i de tre setene vi hadde til rådighet. Knær i magen, moste føtter, slag i hodet og kropp for Chriss..vel, det var ikke verdt innsatsen.

Ved et under hadde all bagasjen vår rukket å komme med på flyet til Nanjing i løpet av den tiden vi hadde brukt på å løpe fra den ene gaten til den andre, og vi kom oss ut av flyplassen der vi ble møtt av tre blide kinesiske damer med et hjemmelaget skilt merket "maskwork". De tok oss med ut til en liten, søt buss, og vi ble kjørt til hotellet vi skal bo på. Her var det et svare kaos, og da jeg forsiktig prøvde å forlate lobbyen for å finne rommet mitt kom det løpende en sint dame som snakket i walkie-talkie og husjet meg tilbake til de andre. Men etter en liten stund kom det en annen dame som husjet oss avgårde andre veien, og stuet oss sammen i heisen opp til 14 etasje! Jeg bor med Fredrik, og rommet er bedre enn forventet; kjøleskap, vannkoker, tv, internett og et lite bad. Vi pakket ut, og bega oss ut i gatene for å finne en minibank, og kanskje litt å spise. Hvilket var lettere sagt enn gjort. Kinesere snakker ikke engelsk, og vi hadde glemt alt av bøker som kanskje kunne hjulpet oss.. men det ble da litt mat tilslutt, og slitne og trøtte gikk vi tilbake til hotellet.

Nå ligger Fredrik i sengen og tror at huset svaier - hvilket han syns er noe ubehagelig med tanke på at vi befinner oss temmelig høyt oppe..han påstår at han ikke skal sove, siden klokken enda ikke er 18:00 i kinesisk tid (vi ligger 7 timer foran Norge), men jeg hører at pusten hans blir tyngre og tyngre..

Jeg prøver å fordøye noen av dagens inntrykk..her kjører bilene rett på, og man må løpe, hoppe, sprette (og jeg hyler litt) for å komme seg over veien. Barna har klaff i rumpa, og den river de bare av når de skal på do.. ja, jeg så en unge som ikke engang hadde klaff, bare løp rundt med bar rumpe som om noen hadde klippet hull tvers gjennom alle klærne hans. Det må ha vært kaldt... Jeg har sett matbutikker med utvalg jeg helst ikke skulle sett, som levende ål og frosker..insekter og andre uhumskheter.. i matbutikken skulle vi kjøpe sjampo, men da vi puttet den i handlekurven kom det løpende en liten dame som rev den ut av hendene våre og bablet noen illsinte fraser som jeg slettes ikke forsto! Tolkningen vår er at vi ble mistenkt for tyveri, for sjampoen fikk vi ikke ta i før vi kom til kassa og skulle betale, fram til det passet de ansatte på den. . Dette er et merkelig land, og jeg håper jeg forstår mer etterhvert! 

Nå virker jeg sikkert litt dyster og ikke særlig oppstemt, og det stemmer. Hjemkjær og forelsket som jeg er, så syns jeg foreløbig dette er veldig stort, skremmende, langt hjemmefra, skummelt, rart og uforståelig. Men det går seg nok til :) Imorgen skal vi til Shanghai for å være der noen dager, og jeg tror det bli spennende! 

Om dette ble langt og kjedelig, så kommer det nok av at jeg er sliten og ikke helt klarer være kortfattet og morsom..som jeg har skjønt en blogg egentlig skal være...det kommer nok etterhvert.. når jeg blir en mer erfaren blogger. Hehe.. :)